espenstur

En ny dag åpner seg med utsikt over havet.  Dro avgårde litt før Ellen våknet bort til treningsenteret.  Fikk meg en liten løpetur før dagen kunne begynne på ordentlig.  Vi har leiebil  i dag også – så det er bare å gjøre seg klar til en ny dag med åpen bil.  Før vi drar skal vi selvsagt ha litt frokost.  Det ble nesten det vanlige litt frø, omelett og noe toast, men til frokostdessert så knallet Ellen til med belgisk vaffel, sirup, krem og som litt alibi for litt positiv energi, vannmelon og ananas.  Jeg tror både hun og jeg koste oss skikkelig med en solid frokost.  Allerede kl 09 var vi på plass i bilen og satte kursen mot Kilohana Plantation.  Oversatt fra hawaiisk betyr navnet Kilohana bokstavelig «ikke å bli overgått».  Dette var nok sikkert tilfelle i 1935 da sukkerbaronen bygde sin legendariske 16.000 kvadratmeter plantasjegård.  Gården var stor og det var krevende å frakte sukkerrørene raskt fra jordene til sukkerfabrikken – bygde «bonden» en jernbane på gården.  Det sies at jernbanen også var et uttrykk for at storbonden ville ha en enkel måte å bevege seg rundt på gården for å sjekke at alt var i orden og på stell. Denne ville vi også reise med.  Dessverre er det gamle damp-lokomotivet erstattet med et diesel lokomotiv men resten av toget er en reproduksjon av jernbanevognene da Kong Kalakaua var konge.  Togturen tok oss tilbake gjennom historien til plantasjedagene i Kauai. Fra toget så vi en uvanlig blanding av planter (mer enn 50 varianter av frukt og grønnsaker) og trær, i tillegg til mange av våre normale husdyr.  Da togturen var over – satte vi kursen mot USA sin største kaffeplantasje.  Kaffe er et vesentlig og viktig element i vår tilværelse og et stopp her vil øke vår kunnskapsmengde rundt kaffen og dens hemmeligheter.  Kauai Kaffe plantasje har rundt 4 millioner kaffebusker.  Hver busk gir i underkant av 1/2 kg kaffe – så da blir det en produksjon på rundt 2 millioner kg kaffe.  Noe mer enn det vi drikker i vår familie.  Det tar 9 måneder å «modne» kaffebønnene på busken – så guiden sammenlignet dette med et vanlig svangerskap.  På denne kaffeplantasjen så gjør de alt selv.  Når de høster kaffen (fra september – desember) så tar det under 2 timer fra bønnene er «plukket» fra busken til de er vasket og lagt til tørk.  Det er vistnok raskt og sikrer en god kvalitet.  Vi fikk smake alle variantene av de ulike kaffe sortene.  Hvis du vil ha kaffe med mye koffein så må du drikke en kaffe som er «light roasted» og ikke «dark roasted» – det er viktig å tenke på.

Etter en oppkvikkende kaffetur – dro vi videre på vår oppdagelsestur.   Nå skulle vi opp i høyden.  Vi satte kursen mot Waimea Canyon.  Denne har fått kallenavnet «Grand Canyon of the Pacific».  Waimea Canyon er en stor canyon på omtrent 16 km lang og opptil 1.000 meter dyp.  Drevet av erosjon fra Waimea elven, ser vi en ravine i et fargerikt utvalg av røde, brune og grønne fargetoner som kompletteres av flere fossefall.   Ordet Waimea er hawaiisk for «rødt vann» og som kobles mot den røde jorden.  Som alle andre av øyene her  i Hawaii regionen – er denne også en vulkansk øy.   Geologene har en formening at øyen «kom frem» for ca 5 millioner år siden.  Denne vulkanen er «død» – så det er trykt å bevege seg her.  Vi kjørte på typiske norske fjellveier – smale og snirklete.  Denne type veier håndtere vi nordmenn godt og vi er ikke spesielt engstelig for høyder og smale veier.  Det var ikke her jeg var en sinker på veien.  Vi stoppet flere steder underveis og tok bilder av de mange spennende formasjoner av de dype dalene.  Det var bratt her, men Besseggen er vel noe mer spennende vil jeg anta, også for utlendinger.  Vi spiste lunch på en lodge.  Denne lodgen var omtrent som klippet ut fra en amerikansk film fra 70 tallet – både i stil og utvalg av mat. Ellen spiste chilli, men Espen tok en type sandwich med bacon og salat.  Et godt måltid.

Nå var klokken blitt nærmere tre – og vi lengtet etter en strand hvor vi kunne slappe av og ta oss et bad.  Solen skinte «stramt» og det var varmt.  Espen hadde en caps på hodet i dag.  Noe glissen hårvekst gjør at solen får god tid til å steke på toppen av hode når taket er nede.  Har vi en kabriolet – så kjører vi selvsagt med taket nede og da blir vi fort brune også når vi kjører.  Nå stilte vi GPS inn på «Salt Pond Beach Park».  Det tok litt over 30 minutter så kunne vi parkere ved stranden.  Denne stranden var en oppgradert strand med omkledningsrom, toaletter og grillplasser.  Siden det er søndag i dag er det mye folk, spesielt familier som hadde tatt med seg barn, besteforeldre, venner og bekjente og etablert små samfunn med musikk, leker og et lite kjøkken.  Kjøleskap / kjølebagger var selvsagt også med.  De bruker hele dagen på slike steder.  Vi koste oss her, noe flere bølger enn den stranden vi var på i går – men vi fikk da badet her også.  Det var varmt selv om klokken nå nærmet seg 6.  Vi pakket sammen og tenkte vi skulle stoppe ved byen Koloa som skulle være en type historisk by.  På vei mot Koloa ble vi overrasket av et sommerlig styrtregn – og med taket nede så fikk vi oppleve sikkert en sjamerende side av å være eier av en kabriolet.  Det er ikke alltid lett å finne parkering langs slike småsteder, men etter noe kjøring frem og tilbake så «tredde vi bilen inn mellom et gjerde og hovedveien. Vel – vi er ikke sikker på om dette var en «Old Town».  Det er ikke store steder – vi kan mer kalle dette en liten sidegate.  Byens sentrum bestod av et par hus – en kolonial butikk, to restauranter og noen souvenir butikker.  Mangel på restauranter gjør at det er kø – og da fikk ikke vi plass med det første.  Selv om sjåføren var sulten – så ble de ikke noe mat her.  Vi satte kursen hjemover og «landet» trygt ved hotellet.  Det ble ikke noe middag i dag (les at Espen var litt lei), og sulten ble døyvet med peanøtter og sjokolade.

Dagen har vært strålende – sett mye og ikke minst barnet i oss har kjørt en staselig bil og vi har nytt vært sekund.  Da får vi se hva mandagen bringer – det som er sikkert er at vi skal levere bilen tilbake i morgen tidlig.